Hopp til innhold

Tredimensjonal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En kube er en tredimensjonal, geometrisk form, altså en matematisk form med tre dimensjoner: høyde, dybde og bredde.

Med tredimensjonal mener vi at et gjenstand eller matematisk figur har tre dimensjoner, det vil si en utstrekning både i høyden, bredden og dybden. Alt vi betrakter og omgås i den fysiske, konkrete verden rundt oss, er tredimensjonalt. Dette kan vi sanse direkte gjennom berøring, kroppens bevegelser og balansefølelse og gjennom lydinntrykk som forandrer seg. Særlig viktig for denne opplevelsen er imidlertid menneskets to øyne som skaper et stereoskopisk dybdesyn. Det gir oss visuelle opplysninger om de tredimensjonale omgivelsene, om avstander og størrelser i et rom eller volum. Visuelle effekter i filmer, datagrafikk og annet som skal gi en optisk illusjon av en slik tredimensjonal virkelighet, kalles ofte 3D og 3D-effekter.

Todimensjonale objekter betegner først og fremst flate bilder. En slik bildemessig flatevirkning kalles ofte grafisk. Endimensjonal kan i overført betydning bety «enkel og grunn» og brukes for å beskrive en personlighet, et uttrykk eller noe annet som mangler dybde og utstrekning og er flatt og kjedelig.

Matematisk tredimensjonalitet

[rediger | rediger kilde]

Det finnes en rekke tredimensjonale geometriske former, det vil si matematisk definerte grunnformer med et tenkt volum. Det er bare i matematisk teori vi møter «ekte» en- og todimensjonale figurer, som punkt, linje og flate. Vi kan forestille oss slike, men i praksis ser vi dem først når de står på et ark, der punkt og linje har fått bredde og utstrekning, og arket og streken har en viss tykkelse og dermed strengt tatt har en utstrekning også i dybden.

Visuelle 3D-effekter

[rediger | rediger kilde]
Andrea Pozzos takmaleri i St. Ignazio-kirken i Roma viser et mylder av skikkelser og oppadstrebende søyler. Disse er formet som en anamorfose på et flatt tak, det vil si med et fortegnet perspektiv som gir en tredimensjonal optisk illusjon når det sees fra et bestemt punkt. Den malte, «falske» arktitekturen og figurene er også eksempel på barokkens trompe-l´oeil-maleri.

Tredimensjonalitet har alltid vært viktig i billedkunstens forsøk på å etterligne eller gjenskape virkeligheten. Det gjelder alt fra skulpturelle uttrykk som Venus fra Willendorf, oldtidsrelieffer og greske statuer til 3D-effekter innen male- og tegnekunsten, det være seg skyggelegging, objekter som overlapper hverandre, perspektivtegning, Trompe d'oeil, op-kunst, fotorealisme eller moderne dataskapt 3D-design.

Det er også utviklet flere bildeteknikker og apparater for å gi en forsterket stereoskopisk virkning i et flatt bilde, altså en tredimensjonal rom- og dybdevirkning som egentlig ikke er der. Slike teknikker omfatter først og fremst stereofotografi og tredimensjonal film samt holografi og stereogrammer som gir en tredimensjonal synsopplevelse i et flatt mønster.